Jeg ble så oppgitt av ikke å være i kontakt med den fysiske verden. Den ydmykende følelsen av å få en rørlegger på besøk, og tenke at han forakter meg - en evnukk som ikke kan noen ting. Jeg ville ikke avfinne meg med min egen skjebne. Jeg ville fikse ting og bli en mer duganes kar.
Det er tydeligvis en tendens hos yngre menn som driver med litteratur: Drømmen om å bo i en hytte i skogen uten strøm og kontakt med omverdenen. Det er ikke bare Loe og Gabrielsen, men Per Petterson også - i Ut og stjæle hester er det der hovedpersonen befinner seg, i en ensom hytte, med bare hunden som selskap. I Dopplers tilfelle er det riktignok en elgkalv, men ideen er den samme.
Livet i skogen er jo en provokasjon. I de litterære eksemplene utnytter hovedpersonene hyttetilværelsen som en effektiv måte å ta avstand fra familielivet på, for eksempel. Det er ikke bare omverdenen de vil vekk fra, men deres egen familie i særdeleshet. Samtidig er det også en lengsel mot det klassiske norske mannsidealet, en femtitallsbjørn som uten å tenke seg om (sannsynligvis uten å tenke i det hele tatt, i direkte motsetning til de hjernestyrte forfatterne) bygger et hus, feller en skog eller reiser monumenter for den saks skyld. Mens han går på ski. Den samme typen finner du i en av Odd Børretzens tekster, det er mannen som bærer jordmora hjem på ryggen midtvinters - og bærer henne tilbake igjen etter at fødselen er over. Det var han som bygget landet, og nå vet vi ikke helt hvor vi kan finne ham. Kanskje er det derfor forfatterne vil ut i skogen. For å lete.
No comments:
Post a Comment